En ganske alminnelig dag
På mange måter kan Bente Louise Aas’ bilder fra 9O-årene sees som den rake motsetningen til det ekspressive maleriet i Norge på 8O-tallet. Bildene hennes er små: de er ofte på størrelse med en A5-side, og man må gå nært inn til dem for å kunne fange opp detaljene. De vitner ikke om en «heroisk» kamp med materien, og de dominerer ikke omgivelsene gjennom størrelse og vekt. Bildene er dessuten fortellende, de viser utsnitt av historier som har en utstrekning i tid. Dette står i kontrast til det ekspressive maleriet som først og fremst er formalt maleri, renset for fortellende elementer, men eventuelt med en stemningsbærende funksjon. Det er dermed et helt annet retorisk modus Bente Louise Aas’ bilder ligger på, og en helt annen posisjon hun inntar som maler.
Handlingen
Når Bente Louise Aas likevel viser en forbindelse til det ekspressive maleri gjennom strøk, og til romantikken gjennom motivvalg, er det ikke uten distanse. Referansene inngår som et av flere elementer i en billedverden som først og fremst er konsentrert rundt fortellingen. Henvisninger til andre tiders maleri fungerer i samspill med henvisninger også til populærkulturens billedspråk, nærmere bestemt til tegneserien og til animasjonsfilmen. Selv om bildene gjerne bygger på et velkjent romantisk motiv, blir ikke stemningen som motivet framkaller stående alene. Tiden spesifiseres og konkretiseres ved at en handling, som gjerne står i kontrast til stemningen, introduseres i scenariet. Det ekspressive strøket er underlagt billedflatens fortellende funksjon, og referanser til romantikkens billedverden står ikke uimotsagt.
En motivgruppe som forbindes med romantikken er sjømotiver. Havet kan kjærkomment la seg anvende som bilde på allnaturens enhet og ubrytelige indre sammenheng, og lar seg Iese metaforisk som bilde på menneskelige sinnstilstander. Nærliggende å trekke inn i denne sammenhengen er engelske J.M.W. Turner og norske Peder Balke. Turner uttrykker en heftig helhetsstemning i sine havmotiver, hvor lys- og fargevirkninger tildels oppløser motivet, skip og hav, til en pulserende energibunt. Kampen mellom hav og skip pågår, og noe katastrofalt kan skje. Balke maler land og hav i sammenstillinger hvor store strøk forenkler motivene. Lys og mørke, fast land og brenninger assosierer til kampen mellom gode og onde krefter.
I Bente Louise Aas’ biIder settes havmotivet i kontrast til en hendelse, som bokstavliggjør og konkretiserer konflikten i tegneseriens billedspråk. Bildet viser et utsnitt av en handlingsrekkefølge, et øyeblikk hvor et konsentrat utkrystalliseres. Katastrofen som kan være nær forestående fanges i all sin tvetydighet. Betrakteren holdes i suspense, i usikkerhet og nysgjerrig forventning vedrørende utkommet av historien. Snarere enn a være en stemningsrapport, bringes havet inn som billedelement i kombinasjon med andre billedelementer. Havet har betydning som billedtegn, og formålet er ikke å trekke betrakteren inn i et altoppslukende motiv. Mer som i en skrevet tekst redegjøres det for handlingen gjennom billedelementene, som forteller en historie gjennom plassering på billedflaten.
Humor
Bente Louise Aas benytter seg som sagt ofte av kjente romantiske motivtyper og komposisjonsmodeller i sine bilder. Havet, solnedgangen eller universet vekker forestillinger om det uendelige, om ensomhet og tomhet. Det trekkes veksler på romantikkens forestillinger om det sublime, om fryktinngytende naturfenomen som vekker voldsomme følelser.
Når de samme motivene males i en forenklet, tilnærmet naiv ekspressiv stil, fratas de noe av den frapperende virkningen. Motivene assosieres likevel til romantikken, og til det sublime. En slik blanding av romantikkens høyverdige motiver av storslagen og skremmende natur, og tegneseriens handlingsorienterte billedspråk, framkaller komikk. For som i komedien, er det gjennom blandingen av høy og lav, av det høystemte og det trivielle, at komikken oppstår.
I Fra ishavet settes et sublimt landskap inn i en handlingskontekst ved at en båt kolliderer med et isfjell og synker, brennende, i havet. Scener fra ishavet er kjent fra den tyske romantikeren C. D. Friedrich, og hans bilder av isformasjoner spiller på det ødslige, storslagne og skremmende ved naturen. Fra ishavet setter scenariet i aksjon, så og si, ved at en absurd-tragisk hendelse introduseres i den utemmede naturen. Det absurde i at en båt synker brennende midt blant is og vann gjør at bildet balanserer mellom tragedie og komikk. Koblingen mellom naturscenario og handling blir samtidig en blanding av høy og lav; det storslagne landskapet assosieres til en lang tradisjon i maleriet med landskapsframstillinger; det lille formatet og det øyeblikksfokuserte utsnittet av en handling minner om tegneserien. I tillegg får romantikernes besjeling av naturen sitt motstykke ved at også døde ting, så som skip og fly, blir tillagt liv.
Individ – natur
Når romantikerne framstilte natur kunne det være for å formidle en følelse av naturens storslagenhet opp imot individets ensomhet. Friedrich utformet dette komposisjonelt ved å ha en klar oppdeling mellom forgrunn og bakgrunn: en ryggvendt person står i forgrunnen og betrakter det storslåtte naturscenariet, for eksempel et fjellandskap, som utfolder seg i bakgrunnen. Stilt overfor naturens monumentalitet blir individet lite. Den ryggvendte figuren fungerer samtidig som identifikasjonsmodell for betrakteren.
Hos Bente Louise Aas får denne komposisjonen en litt annen vri, selv om forholdet individ–natur fortsatt er med. I Ubuden gjest er figuren som betrakteren kan identifisere seg med fraværende, men markert ved gardiner og en kaffekopp i forgrunnen. Vi blir vitne til at en uhyrlig kjempe stiger opp i horisonten, og det er liten eller ingen avstand mellom den i bildet som opplever dette, og oss som betraktere. De trivielle gardinene og kontrasten mellom forvente hjemmehygge, representert ved gardinene og kaffekoppen, og det uhyggelige som utspiller seg i bakgrunnen, gir en «fantastisk» vri på Friedrichs naturkomposisjon. Det er både komisk og uhyggelig at det sublime gir seg til kjenne i så banale, alminnelige omgivelser.
I andre bilder er det ikke via en forgrunn, men via en aktør integrert i handlingen at betrakteren kan tre i forbindelse med motivet. I stedet for en ryggvendt figur, er det båter eller fly som representerer subjektet som opplever naturen, og som betrakteren blir oppfordret til å identifisere seg med. I Nordpolbilde II kan betrakteren identifisere seg med et passasjerskip som, strandet på et isfjell, iakttar en komet som raser som en knyttneve gjennom nattsvart himmel. I Lengsel er det månen som er fokus for oppmerksomheten.
Det fantastiske
Titlene er oftest enkle og beskrivende, de varsler sjelden om at noe uvanlig er på ferde. Et sted eller en hendelse blir betegnet, men uten å bli karakterisert i ladete vendinger. Med en slags vitenskapelig konstaterende tone bagatelliseres hva bildet har fanget inn: den hårfine balansegangen mellom sommerro og ulykke i Sommerdag, det utrolige i at et fly har landet på et isfjell i Mellomlanding.
Denne nøkterne måten å introdusere en spesiell hendelse på følges opp også gjennom synsvinkel. Vi kan bli vitne til noe fatalt som hender, men via en synsvinkel som står i kontrast til hendelsens karakter. I Vårnatt står et synkende skip i full brann; synsvinkelen gir, på samme måte som tittelen, betrakteren en distansert, nærmest desinteressert tilgang til hendelsen.
Koblingen mellom nøktern registrerende forteller og eiendommelige hendelser gjør at Bente Louise Aas’ bilder i mange tilfeller minner om fantastisk litteratur fra det 18. århundre. Det som kjennetegner denne genren er at utrolige elementer settes inn i et realistisk univers. Distansen som oppstår mellom det objektivt registrerende og det utrolige, fører til et spill mellom det realistiske og det overnaturlige. Fortellingen balanserer mellom det troverdige og det som umulig kan la seg forklare rasjonelt. Grensen mellom det realistiske og det som ikke hører til i det vi kaller virkeligheten, er dermed vanskelig å trekke.
I Sommerdag introduseres det kjente, men fremmede i form av en båtskygge som lurer under vannoverflaten en sørlandssommerdag. I En dag på fjorden er det en enkel størrelsesforskyvning som skaper uhyggen: en diger and ligger og dupper i horisonten, mens en liten båt tøffer fortrøstningsfullt fram i forgrunnen. Ettersom det uforklarlige blander seg i det kjente, blir det alminnelige «besmittet» av det uforklarlige. Virkningen av dette er en uhyggefølelse.
En kunsthistorisk parallell til denne fortellerholdningen finner vi hos F. Goya, som med romantisk ironi framstilte utrolige, groteske scener i sine etsninger. I serien om krigens redsler var billedinnholdet politisk motivert, men i senere arbeider er det også subjektive, marerittaktige visjoner som utfolder seg. Hos Bente Louise Aas er fortellingene mer av en psykisk natur. Selv om det er båter og fly som er hovedpersoner i bildene, fungerer de i overført betydning som metaforer på menneskelige sinnstilstander og livsvilkår. På samme måte som drømmer, forteller de om fortettede situasjoner med sterke følelsesmessige ladninger. At en stor dose humor skaper distanse til tematikken, hindrer ikke at det er eksistensielle grunnvilkår bildene omhandler.
Ingvill Henmo
Teksten er hentet fra katalogen til Bente Louise Aas’ separatutstilling ved Østfold Kunstnersenter i 1999.
