Den indre topografiens forrang
Bente Louise Aas (f. 1958) vokste opp i skogkanten like utenfor Langesund i Telemark. Allerede fra barnsben av næret hun en spesiell kjærlighet til naturen og tegnet gjerne blomster og landskaper så livaktig som mulig.
Da Bente Louise Aas var rundt tre år gammel, arvet familien en bunke gamle Donald-blader av en eldre fetter, og som så mange av oss i generasjonen som vokste opp på 1960/70-tallet, lot hun seg fascinere av det fargerike tegneserieuniverset Andeby: et miljø hvor dyrene inntar roller som mennesker og vekselvis uttrykker seg gjennom avbalansert tale, følelsesmessige utbrudd og store og små fakter. I ettertid vektlegger hun Carl Barks tegninger som formende for hennes kunstneriske løsninger og Barks som en vedvarende inspirasjon.
Bente Louise Aas er imidlertid maler og ikke tegneserieskaper. Hun presenterer kanskje bruddstykker av fortellinger, men, i streng forstand, aldri sammenhengende historier. Hvert bilde er et hele. Stilt foran hennes kvadratiske, små malerier i en tilsynelatende enkel og naiv stil, fornemmes likevel et bindeledd bildene imellom. Bindeleddet er dobbeltsidigheten i det kunstneriske uttrykket: den tette sammenvevingen av komikk og fortvilelse. Til tross for Aas’ interesse for og dype kjærlighet til naturen blir maleriene til på atelieret. I overgangen fra barn til voksen ble interessen for å gjengi den ytre virkelighet gradvis overtatt av den voksende interessen for å utforske den indre. Etter at en av de kvadratiske, små huntonitplatene i størrelse A5 er grundert, holder Aas trefiberplaten i den ene hånden og maler på denne med den andre. Sjelden gjøres det bruk av skisser, men et figurativt, romantisk-naturalistisk forankret landskapsformular ligger alltid i bunnen: himmel, jord og en eller annen form for identifikasjonspunkt. Et tre, et hus, et dyr, et fartøy. Forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. En klar todeling mellom himmel og jord. Uten tvil føles grunnleggende trekk ved et vestlig, romantisk-naturalistisk maleri som et relevant utgangspunkt for Aas. Hennes figurative «skjema-maleri» er – og det er verdt å huske på – valgt på fritt grunnlag blant mange mulige alternativer, og gjennom nettopp dette formspråket formidler hun sine historier på en overbevisende måte. I en tid hvor mange kunstnere velger å jobbe sjangeroverskridende og gjerne kollektivt, står Aas fast ved sin måte, den gammeldagse måten: alene på atelieret med maleriet.
Ofte er himmelrommet dominant i bildene – store deler av bildeflatene er dekket av himmel – men som betrakter fornemmes en manglende tillit til en guddommelig immanens i denne sfæren. Heller ikke i malerienes øvrige sjikt. verken i fjellformasjoner, urbane miljøer eller ute i skog og mark, finnes spor av en slik tillit. De antropomorfe, menneskeliknende, gestaltene som finnes i forgrunnen av komposisjonene; bildenes klare identifikasjonspunkter – det være seg trær, bygninger eller ikke fullt ut forklarlige figurer – avspeiler en undrende og avventende holdning. Ingen snakkebobler, ingen forklarende tekster i maleriene. Bildenes knappe titler røper heller ikke for mye: «Soloppgang», «Mørke tider», «Opptrekkende uvær», «Natt i skogkanten» og «Søndag ettermiddag». Nøkterne titler knyttet opp mot en bestemt tid på døgnet, en av årstidene eller ulike værforhold skaper imidlertid en vittig kontrast til de ellers tunge, eksistensielle motivene.
Himmelen er, som nevnt, gitt stor plass i hvert av bildene og himmelfargene går gradvis over i hverandre i finstemte modulasjoner. I de to siste årenes produksjon ser vi hos Aas en intensivert interesse for det rent maleriske og mediespesifikke. Ikke bare er himmelhvelvene mer nyanserike enn tidligere, også bygninger og trær er åpenbart bearbeidet på en mer inngående måte enn før. Det lover godt for den videre produksjonen.
I Aas’ bilder figurerer gjerne bygninger og brakker, noen ganger med lys i et og annet vindu, noen ganger uten tegn til å være bygninger i bruk. Bygningene er ikke storslått plassert i et sentralperspektiv, men figurerer langs billedkantene, gjerne nederst i billedflaten og litt ut på siden. Et eksempel fra den aktuelle utstillingen er den sylinderformede bygningskroppen nederst i venstre hjørne i «Mørke tider». Bygningen er så vidt artikulert og røper ikke noe om sin bruksfunksjon. Den rasjonelle romgestaltningen er brutt, noe som i seg selv vekker en viss uro. I følge symbollæren kan et tre personifisere en guddom eller endatil være Guds talerør. I Bibelen kan man, for å nevne et eksempel, lese om hvordan Gud talte til Moses via en brennende tornebusk. Aas, på sin side, taler til betrakteren gjennom malte fremstillinger av inntørkede brune trestammer, amputerte kvister og grener, trær fullstendig uten prakt, ribbet for sitt friske og grønne bladverk, uten sine klebrige, velduftende, mørkegrønne barnålsmanker. Trærnes menneskelignende gestikk – grenenes åpenbare likhet med armer, de vertikale stammenes kongruitet med oppreiste mennesker og så videre – vekker umiddelbart en assosiasjon til ens egen kropp i verden.
På surrealistisk vis glir natur og kultur sømløst over i hverandre i Aas’ billedverden, og elementer fra kulturen er plassert ut i naturen og vice versa. I «Utenfor byen III» står en enkel krakk med et turkis skaitrekk på to, tynne stålrørsben ved siden av et skjevt, inntørket tre. Bak de svarte fjellene plassert langt inn i bildet er himmelen lysende grønn, og atmosfæren er spent og merkverdig. For å si det slik: den vesle, tobeinte krakken ser ut som om den hvert øyeblikk kan ta beina fatt og springe av gårde. I «Utkant» henger, for å nevne et annet eksempel, en lysende rød postkasse på en uttørket trestamme på et avsidesliggende høydedrag med en storslått utsikt over fjell og daler. Garantert utenfor Posten Norges distribusjonsruter. Postkassen ser da heller ikke ut som om den er bygget for å motta private brev og vinduskonvolutter fra det offentlige, men skriker formelig etter et sendebud iført hjelm og bevingede føtter, en overjordisk gestalt, helst med en oppklarende beskjed fra oven.
Mona Gjessing
Teksten er hentet fra katalogen til utstillingen «Stolte Setuationer», Nordisk Kunstnarsenter Dale og Kunsthuset Kabuso sin felles markering av 200-årsjubileet for Grunnloven der Bente Louise Aas stilte ut sammen med Lars Korff Lofthus, Ingrid Toogood, Patrik Entian og Harald Fenn.
